Neverending story.......

Livet mitt har virkelig blitt en berg,- og dalbane.... Går "på skinner" i det ene øyeblikket, så e eg innlagt på sjukehus i neste....

Den neste som sier at slankeoperasjon e en lettvinn løsning, kommer eg til å slå ned - ikkje tull ein gang det!
For de siste 19 månedene, har vært alt anna enn lettvinne....!

Det e ein grunn til at eg fikk godkjent slankeoperasjon, etter å ha kjempa med overvekt siden barndommen, og etter utallige forsøk på å gå ned i vekt, var det ingen anna utvei for meg. Joda, eg klarte å gå ned - til og med mange kilo, men endte alltid opp med å legge på meg det dobbelte... En ond sirkel - rett og slett.

Men noen lettvinn løsning var det ikkje, eg gikk i et år og vurderte detta, før eg ba fastlegen min om å søke... Og fra godkjent søknad, til operasjonsdato, hadde eg nok et år på bestemme meg om det var dette eg virkelig ville... Det blei mange lange dager - og netter med grubling, og etterhvert som datoen nærma seg, blei eg meir og meir sikker på at det var detta eg ville.
En sliten og ødelagt kropp måtte kvitte seg med mange ekstra kiloer, for å kunne fungere normalt i hverdagen. Ved operasjonsdato, hadde eg allerede vært sjukemeldt i over to år, fordi ryggen ikkje klarte å bære den ekstra vekta lenger.

Eg har vært gjennom noen operasjoner i løpet av mitt relativt korte liv, relativt kort i forhold til antall operasjoner altså, og bekymra meg ikkje så veldig egentlig. Visste eg tålte narkose, og pleier alltid å være kjapt oppe av senga etterpå, men selvfølgelig, det e en meget omfattende operasjon, der de fjerner ca 90% av magesekken, og så stor operasjon har eg aldri vært gjennom før, men selve inngrepet gikk bra, eg var kjapt våken - og kjapt oppe av senga, som vanlig.

Operasjonen så ut til å være vellykka, og etter to dager på sjukehus, var det på tide med hjemreise. Eg hadde blitt lovt taxi hjem, turen fra Voss til Haugesund e ganske lang, og nyoperert mage i taxi/tog/buss, var ikkje så aktuelt.
Men når dagen for utskrivelse kom, var ikkje kirurgen som lovte meg taxi på jobb, og vakthavende lege, satte seg fullstendig på bakbeina - så det endte opp med taxi, tog og buss hjem. En grusom tur, som starta på verst tenkelig vis, da taxisjåføren ikkje gadd å lette rumpa si fra setet for å hjelpe meg med kofferten inn i bilen - til tross for at eg spurte, og forklarte at eg hadde løfteforbud....

Fikk heldigvis god hjelp på både tog og buss da - og av taxisjåføren her i byen - har bærte til og med kofferten min ned i leiligheten for meg - snille mannen. Men bortsett fra akkurat det lyspunktet, var resten av turen forferdelig. Fullt tog fra Voss, og eg endte opp med å stå mesteparten av turen, heilt til konduktøren kom og kjefta litt på noen ungdommer, som syntes det var veldig nødvendig at bag'ene deres hadde eget sete. Så blei det en drøy times venting på Kystbussen i Bergen - uten mulighet til å sette meg ned for å slappe av - og uten smertestillende som kunne dempe de økende smertene i magen min.
Selvfølgelig var det og full buss....og eg var stor, og tok stor plass - da e ikkje folk så veldig villige til å dele sete... Men eg fikk meg nå en plass til slutt - heldigvis.
På detta tidspunktet begynte eg å bli så dårlig at eg var livredd for at eg skulle begynne å spy - men heldigvis gikk det bra da...

Trur aldri eg har vært så glad for å komme heim, som eg var den lørdagskvelden, nyoperert og reisetid på 6 timer var ikkje noe særlig - så det var ufattelig godt å bare flate ut på sofaen, med en kopp buljong, og ei gigaflaske med vann.
Søndagen tok eg det heilt med ro - fikk noen venner til å komme med rett-i-koppen til meg, eg var fullstendig utslitt, og orka ikkje tanken på å gå ut av døra.

På mandag måtte eg ut, måtte hente medisiner og tilskudd på apoteket, og eg mått fylle opp et tomt kjøleskap med yoghurt og andre lett fordøyelige produkter.
Det blei en laaaaang dag - kø og tull uansett hvor eg var - nok en gang var det deilig å komme heim, og bare flate ut på sofaen.

Tirsdag skulle vise seg å bli en dag eg aldri kommer til å glømme, samtidig som eg har stor hull i hukommelsen.... Dagen begynte ganske bra den, følte meg i grei form, men kjente jo selvfølgelig at eg hadde vært gjennom en stor operasjon... Plutselig, litt utpå dagen, fikk eg ekstremt vondt i magen - så vondt at eg har problemer med å puste... I forkant av operasjonen, får man høre at luftsmerter e heilt vanlig, og kan være ekstremt vondt, så eg avskreiv det som det eg, og tenkte med meg sjøl at det går nok over snart. Gikk runde på runde i stua, for bevegelse e det eineste som kan få kroppen i gang, og luftsmertene til å forsvinne.
Men det ga seg ikkje.....

Etter 6 timer med vedvarende vondt, sendte eg melding til ei tidligere slankeoperert venninne, der eg spurte hvor langvarige luftsmertene kan være - og hvor vondt eg kunne forvente at det var... Og fikk til svar at eg skulle dra meg til legen, siden det var så langvarig....
Men eg e sta, og skal ikkje være til bry, så eg tok bar en telefon til legen eg - og han sa at detta måtte eg nesten vurdere sjøl, siden eg kjenner kroppen min best.... Men eg e fortsatt sta - og ganske dum, og velger å drøye det litt til, i håp om at det skal gå over av seg sjøl....

Eg måtte til slutt krype til korset, og kontaktet legevakta, og fikk beskjed om å komme straks. Men det skulle ikkje være så lett, mandagens shopping av medisiner, tilskudd og mat, har gjort meg meget blakk, og ingen av mine taxi-venner var tilgjengelige... Men eg har en utrolig snill husvert, som stilte opp, og kjørte meg dit.

Etter en kjapp undersøkelse, valgte legen å legge meg inn, med mistanke om tarmslyng, en veldig vanlig komplikasjon etter en gastric bypass-operasjon - problemet var bare det at eg hadde ikkje tatt gastric bypass, men en gastric sleeve... Forskjellen e at på meg så har de ikkje kobla om på tarmen - de har kun fjerna mesteparten av magesekken. Men eg klarte ikkje å tenke klart, krangler heller ikkje akkurat med leger - legges inn måtte eg uansett....

Husker ikkje heilt hvordan eg kom meg til akuttmottaket, men husker godt at eg gikk ganske tvikroka når eg kom inn dørene der, og at en ambulansemann fant rullsetol til meg, til tross for at eg sa at eg ikkje trengte... Husker at eg blei lagt på gangen og fikk på meg disse herlige sjukehusklærne, etter det e det STORE hull i hukommelsen min, heilt til eg skal ta CT med kontrast.... Eg hadde jo ikkje fått drikke noe som helst på mangfoldige timer, så når eg fikk et glass i hånda med noe drikkende, heiv eg det i meg...eg var jo så tørst, og heldigvis var det smakfri kontrastvæske... Men...da gikk lyset for meg... Det gjorde så vondt at eg rett og slett svimte av - for første gang i mitt liv...

Dette var natt til 16. februar 2010, det neste eg kan si eg husker e 3. mars...

Det viste seg at det hadde gått hull på magesekken min, og det hadde lekket magevæske ut i buken, og inn i lungene, og eg fikk så enorme problemer med å puste, at de valgte å legge meg i koma og respirator.
Så da hadde eg blitt hasteroperert i løpet av natta, der de hadde lappa meg sammen etter beste evne - eg kaller fortsatt kirurgen som opererte meg, for min reddende engel.. :-)

Men dessverre viste det seg at detta bare var begynnelsen på et (så langt) 19 måneders helsemareritt....
Lekkasjen lå/ligger så dumt til, at det var vanskelig å få lappa den heilt, så eg endte opp med en "min-lekkasje", som det da heilter på legespråket.
Sant å si, så var eg så sliten og utmatta etter komaen, at eg ikkje klarte å bry meg så veldig i begynnelsen - eg hadde meir enn nok med å klare å stå på beina, og til og med det å snakke, var en kjempeanstrengelse.
Men etterhvert, når realiteten innhenta meg, blei nedturen gedigen. Totalt spise,- og drikkeforbud, ernæringssonde inn nesa, og det nærmeste eg kom mat eller drikke, var å kunne skylle munnen i vann når eg blei så tørr i kjeften, at tunga hang fast i ganen....

Eg satt på sidelinja, og så heile sommeren gå rett i dass - for å si det mildt! Eg hadde ikkje så veldig mange planene, men de planene som var lagt, var veldig viktige for meg - blant anna å få være med å feire 5-års dagen til verdens herligste tantejente. Den dagen var forferdelig for meg, eg satt "fastlåst" på Haugesund Sjukehus, med slange inn magen, og slange inn nesa, når eg aller helst ville ha vært på Nordvestlandet, og kost meg med familien.
Haugesund Sjukehus var heilt rådløse når det gjaldt behandling av meg, og hadde henvist meg videre til Haukeland, men det e et stort sjukehus, med mange pasienter i kø, og eg kom ikkje akkurat først i køen.... Ventinga tok nesten knekken på meg - og eg var mentalt så langt nede, at eg ikkje var heilt sikker på om det var verdt å leve, det var liksom ikkje et eineste lyspunkt å spore....

Heldigvis har eg fantastiske venner, som dro meg opp igjen, når eg var på det verste! Evig takknemlig, og veldig glad i de... :-)

Etter mye mas fra både meg, og Haugesund Sjukehus sin side, blei eg endelig kalt opp til Bergen og Haukeland, men det blei et par uker der og, som det ikkje blei gjort noe som helst, eg gikk der og surra - samtidig som de måtte "dope" meg ned, fordi eg hadde så enorme smerter....endte til slutt opp med smertepumpe...
Etter mange dagers venting, blei endelig planen om å sette inn en stent, gjennomført - men det var lite vellyka, og den blei tatt ut igjen etter få dager. Og det viste seg og, at eg hadde fått en innkapsla betennelse i buken, som de måtte sette inn et nytt dren på...noe som kom til å bli en forferdelig smertefull opplevelse, siden de rota så mye med maskineriet, at bedøvelsen rakk å gå ut før de begynte å skjære i meg - men det var jo ingen som hørte på meg når eg ga beskjed, så det var jo bare å bite tenna sammen, og håpe at det ikkje blei langvarig.

Men det drenet virka ikkje, var ufattelig smertefullt, og blei og tatt ut etter få dager. Eg blei heller behandla intensivt med antibiotika - som eg da selvfølgelig reagerte på, og endte opp med utslett over heile meg, som klødde noe infernalsk! Meir medisinering, og eg fikk allergitabletter som slo meg heilt ut - like greit det, så fikk eg i alle fall sove....

Ny stent skulle settes inn, og den gjorde i alle fall ikkje vondt, og eg kunne se fram til å bli skrivd ut fra Haukeland før sommeren var over, uten slange i nesa, og uten dren i magen... Eg blei skrivd ut dagen før bryllupet til bestevenninna mi - noe eg ikkje hadde trudd eg skulle få med meg, så eg blei superhappy for det! :-) Kjole hadde bruden, og brudens mor finni til meg, så alt var i orden til den dagen - eg skulle ikkje anna enn å møte opp... Snakk om snillisme - de har tatt veldig godt vare på meg! :-)

Eg fikk med meg litt av sommeren, og hadde fått beskjed av ho mor, at eg skulle komme dit etter bryllupet, så ho kunne dulle med meg. Så mandagen etter bryllupet, satt eg meg i bilen, med snuten østover... En tur som tar ca 4,5 time blei litt ekstra lang, siden eg mått ha meg en hvil underveis...hehe! Men eg kom meg nå heim til ho mor til slutt....
Men lange og mange dager i sjukehussenger, en sliten kropp, lang tur i bil, og bytte av seng satte sine spor - og eg våkna første dag hos ho mor, med en rygg som hadde klikka fullstendig.... Eg måtte ringe til mamma for å få hjelp til å komme meg ut av senga....

E det ikkje det eine, så e det det andre...hehe!

Men ho mor holdt løftet sitt, og dulla godt med meg, så fort eg prøvde å lee på meg, fikk eg spørsmål om hva eg skulle, og om ho kunne gjøre det for meg...eg fikk maten servert i fanget omtrent - det vil si, det lille eg klarte å få i meg...for det å spise var ingen spøk... Var forberedt på å ikkje klare å få i meg så mye altså, men at det skulle være vondt og ubehagelig å spise, var eg absolutt ikkje forberedt på...! Heller ikkje det at mesteparten av det eg fikk i meg, kom opp igjen. Var kronisk sulten, men grua meg skikkelig til å spise, siden eg visste at eg kom til å spy det opp igjen.

Det var et slit, og det hjalp ikkje mye med alle kommentarene eg fikk: "Du må jo spise meir, du har blitt altfor tynn nå." De skulle bare visst hvor mye eg sleit for å få i meg mat - til slutt klarte eg å få i meg et kvart glass med babymat, men det vat det og...
Den eineste som klarte å nevne matinntaket mitt med humor, var broderen, eg kjente til mine begrensninger når det kom til mat, og når eg da hadde tatt ca ei spiseskje med gryterett på tallerkenen, kikker han på meg og sier: "Altså Tove, du kan faktisk forsyne deg TO ganger da!" Hehe! Trur han hadde fått med seg min frustrasjon i forhold til alle kommentarene ja... ;-)

Veit det var velment fra de aller fleste altså, men det var forferdelig slitsomt å måtte spise i nærheten av andre - ikkje fikk eg ned noe særlig, maten kom opp igjen - og alle måtte bemerke det... De skulle bare visst hvor fortvila og SULTEN eg var...!

Måtte opp igjen til Bergen midt i "ferien" min da...ny sjekk på om det hadde grodd - noe det ikkje hadde gjort, men til tross for det, prøvde de å fjerne stenten, uten at eg heilt veit hvorfor... Uansett blei det bare med forsøket, for det var visstnok så ubehagelig for meg, at de måtte avbryte - eg får såpass mye beroligende, at eg ikkje husker/kjenner det... Så da blei det retur til ho mor, med uforetta sak.

Fikk avtalt med de på Haukeland at eg skulle få ha litt ferie fra alt sammen, og fikk slappa av, uten å tenke på at det "hang" sjukehus-avtaler over hodet på meg, sånn at eg kunne få besøkt familien min - og rett og slett få nye noen fridager, etter en tøff vvinter, vår og forsommer...

Fikk gjennomført noen av planene i alle fall, for før eg ante ordet av det, kalte Haugesund Sjukehus meg inn til kontroll, og CT... Men greit å få det gjort da, var jo nysgjerrig på om det hadde grodd sjøl og... Noe det selvfølgelig ikkje hadde gjort...

Høsten 2010 husker eg ikkje så mye av - elendig helse og en begynnende depresjon tok det beste av meg, ut og inn av både Haugesund, og Haukeland sjukehus, noen dager fikk eg lov til å spise, mens neste dag kunne eg plutselig få nekt, og inn med ny ernæringssonde, ALT blei prøvd for at dette skulle gro raskere - uten at det hadde noe særlig virkning. Stent blei tatt ut, og ny stent blei satt inn, og jula så ut til å gå i vasken for meg... Eg var "fastlåst" på Haukeland, uten utsikt til å bli verken bedre, eller skrivd ut, eg e veldig glad i jula og all kosen rundt, så eg så mørkt på det, og syntes synd på meg sjøl akkurat der og da - og hadde fryktelig mange tunge dager, langt fra venner og kjente... Men all ære til flinke og koselige pleiere på Haukeland, som tok seg litt ekstra av meg når de så eg sleit! :-)

Men plutselig bestemte legen på Haukeland seg for å ta ut stenten eg gikk med, siden den var så vond, og at eg skulle få en stent-fri jul, for da blei eg skrivd ut, et par dager etterpå, med løfte om å få komme til tidlig på nyåret, for å gjøre nok et forsøk på å sette inn en stent....

Mat var fortsatt et problem, det gjorde fortsatt vondt, det kom fortsatt opp igjen - og eg begynte å hoste så fort eg spiste eller drakk noe - dette fordi lekkasjen sitter/satt sånn til, at det lakk over i lungevevet og irriterte... Eg raste ned i vekt, og skremte de aller fleste som så meg, så ut som et skjelett med hud utapå, ryggraden syns på utsia av klærne, det var vondt å sitte - til og med i sofaen, og eg var likbleik. Eg grua meg til hver gang eg måtte gå ut av døra, for eg ville ikkje at folk skulle se meg sånn.
Eg har gjort et poeng ut av å ikkje veie meg meir enn max to ganger i uka, for at eg ikkje skal bli fullstendig vektfiksert - men når vekta var så langt ned som 43 kilo, veide eg meg nesten etter hvert måltid, i håp om at eg skulle ha lagt på meg noe, selvfølgelig gjorde eg ikkje det, men eg håpte og håpte...

I begynnelsen av februar var eg tilbake på Haukeland, for å sette inn en ny stent, og for første gang på alle de forsøkene de hadde hatt, blei det vellykka, kjente ikkje nie ubehag, bortsett fra det ubehaget eg alltid har etter en gastroskopi, og ikkje gjorde det vondt heller - så detta lovte godt!
Gikk veldig bra i noen uker, eg kunne spise litt - fortsatt med mye vondt og ubehag, men eg hosta i alle fall ikkje....ikkje de første ukene, men så begynte det igjen... Etter fleire uker med en gedigen opptur, blei nedturen gigantisk, og eg havna heilt i kjelleren...endte opp på legevakta, der en meget påståelig lege insisterte på at eg hadde lungebetennelse, til tross for at eg protesterte, og forklarte at det var lekkasjen som var problemet - men eg e jo ikkje lege, så eg har jo ikkje peiling... Fikk henvisning til lungerøntgen, og resept på antibiotika - som eg selvfølgelig ikkje tålte...

Røntgenlegen ga meg medhold, så eg slutta ganske så fort med antibiotikaen!

Var ikkje så mye å gjøre med plagene, det måtte bare gå sin gang, eg så litt mørkt på årets happening, nemlig konfirmasjonen til dattera til ei av mine beste venninner, for formen var elendig, og eg hadde ikkje så eldig lyst til å sitte blant 30 andre, og hoste opp maten igjen... Men når den dagen kom, var ikkje formen så aller verst - heldigvis! Selvfølgelig fikk eg ikkje i meg alt eg fikk servert på tallerkenen, men eg gjorde som eg har gjort det siste drøye året - eg fikk med meg rester heim...hehe!

Sakte men sikkert gikk det framover, eg fikk i meg mat, fortsatt med ubehag og smerter, men noen dager bedre enn andre...og kiloene begynte å komme på igjen - heldigvis!

Årets sommer var mye bedre enn fjorårets, eg har fått oppleve mye kjekt, eg fikk være med å feire 6-års dagen til tantesnuppa, og eg fikk med meg et par 20-års jubileum... Det eineste skåret i gleden, har vært at det fortsatt gjør vondt å spise mat - det e vanskelig for et matvrak det altså! Biff og andre reine proteiner, kan eg bare glømme, det vil ikkje ned, heldigvis så går det ganske greit med fisk da - og kjøttdeig og sånt...

Men i løpet av siste delen av sommeren, begynte det å gjøre meir og meir vondt...og eg har skyvd det litt foran meg, i håp om at det skulle gå over av seg sjøl.
Men så heldig var eg jo ikkje - det toppa seg fullstendig på lørdag, da eg ikkje klarte så veldig mye anna enn å ligge i fosterstilling, og grine, og mat og drikke kom like fort opp igjen, som det hadde gått ned...

Endte opp på legevakta igjen, og videre til sjukehuset.... Selvfølgelig e det stenten som e plagsom igjen...eg skal/skulle gå med den et halvt års tid, og det har det gått nå - men selvfølgelig har eg jo ikkje fått noen innkallelse fra Hauekland, de e litt trege, og høyrehånda veit ikkje alltid hva den venstre gjør...
Og sjukehuset her vil ikkje gjøre noe med det - de veit ikkje heilt "hva" og "hvordan", så de kan ikkje gjøre anna enn å purre på Haukeland...og medisinere meg, sånn at eg slipper å ha vondt... Det var ganske deilig å kunne spise sitt aller første måltid siden februar 2010, heilt uten smerter og ubehag...
Og eg fikk ei ukes ferie, med enerom og matservering på Haugesund Sjukehus...

Så nå får eg jo bare sitte og vente igjen da - har blitt noen uker med venting på brev fra Haukeland sjukehus...men nå skal eg på tur neste helg, så nå kan de i alle fall vente til eg har fått med meg den.... I mellomtia skal eg klare meg med de medisinene eg har fått... Eller fått og fått, måtte ut med 1400,- for å få de, men det e en liten pris å betale for å slippe å ha vondt...

Pusler på med litt pakking da, og litt stell av heimen, kanskje eg nå klarer å gjøre litt, nå som vondten e vekke!

Aller først skal eg nyte ferdig helga, kose meg med litt mat og snop - og ellers sløve så godt eg kan innimellom slaga!

Blei fryktelig langt detta, men siden eg syter og klager inniblant, følte eg det var på tide å forklare litt hvorfor... Satser på å bare komme med gode nyheter framover, for det ordner seg vel for snille jenter til slutt - gjør det ikkje?

-ToveBibbi-