Det føles i alle fall sånn.... Opp som en løve, og ned som en skinnfell i løpet av et lite minutt i forrige uke - da eg ENDELIG fikk brev fra behandlende sjukehus - men så viste det seg bare å være innkallelse til samtale med lege....
Samtale for pokker, eg VEIT hva som må gjøres, eg VEIT at det e en stor og alvorlig operasjon, og eg VEIT at eg kan få andre komplikasjoner i ettertid, hva i h.....e e det egentlig å snakke om tru...? Hadde det ikkje bare vært bedre å få fortgang på denna operasjonen, så eg slipper å holde livet på vent nok en sommer...?
Eg kjenner eg blir meir og meir desperat etter å få begynne å leve igjen, åog å få lov til ha nok energi til å være den personen eg egentlig e - ikkje å være redusert til et tall i rekken i sjukelistene, ikkje å være et vandrende apotek, men virkelig, virkelig få lov til å leve!!
Ja, eg e vel sytete og klagete nå, og det e jo hundretusenvis som har det verre enn meg, men eg kan bare forholde meg til meg og min kamp, og etter to år og nesten 6 måneder, e tålmodigheten tynnslitt, sammen med energi og livsgnist....
Men, eg får vel smøre meg med tålmodighet noen dager til - ei lita uke fra nå, så har eg vel kanskje noen svar, men eg frykter at eg får beskjed om at eg må vente til etter sommeren - men trur neppe eg skal være "snill pike" særlig lenger, og heller kreve at noe blir gjort nå, for eg e lei av å bli oversett, og å bli satt i bakerste rekke nå....
