Eg e såååå glad for tia, livet e fantastisk fint!!
Helsa e bra - jaja, bortsett fra de dagene maten må kjempe seg ned da, men det e jo bare en bitteliten hindring i forhold til alt eg har vært gjennom, så det tar eg med en liten klype salt - det e jo bare noe eg MÅ gjennom... Mat må eg ha, og om det tar en time å få ned en skive, så e det faktisk viktigere at eg får i meg den skiva - enn hvor lang tid det tar! :-)
Og det e så himla kjekt å få komplimenter, og da meiner eg ikkje kleine kommentarer som de eg fikk på pub'en forrige helg, men det e deilig å få høre: "Du ser så frisk og sunn ut, ToveBibbi!" For lenge fikk eg bare høre at eg så ut som et lik, og at MÅTTE jo bare begynne å spise meir.... Det var igrunnen bare de aller nærmeste som holdt kjeft, og visste hvor mye eg kjempa for å få i meg hver minste lille matbit uten at det kom opp igjen. Til og med vann kom opp igjen, fordi eg hadde en liten lekkasje, og det lakk inn i lungevevet... Og når det lakk over i lungevevet, begynte eg jo selvfølgelig å hoste, og hosta til det kom opp igjen... Ikkje mye morsomt nei!
Men nå skulle ikkje detta bli syting da - skulle rett og slett bli en hyllest til heilt vanlige, dog fine høstdager! :-) Eg gleder meg til hver dag som kommer, og kjenner det e ufattelig godt å kunne glede seg, i stedet for å synes at hver dag e en kamp - eg trur eg e ferdig med kjempinga nå... Selvfølgelig blir det noen småkamper framover og, eg regner jo ikkje med at livet skal bli en dans på roser hver dag framover, det ville jo ha vært for utrulig... ;-) Men eg må jo si at eg føler at det ikkje e for anna enn småhumper å regne, det eg eventuelt må måtte møte framover - eg lever, det e det aller viktigste!!
E ikkje livet herlig dere??
-ToveBibbi-
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar